En ny studie fra ACE 1950 publisert i tidsskriftet BMJ Open Heart kaster lys over sammenhengen mellom systolisk blodtrykk («overtrykk») ved 40 års alder og risikoen for hjerneslag de neste 30 årene. Forskningen, som er en del av doktorgradsarbeidet til lege Marte Meyer Walle-Hansen, gir ny innsikt i hvordan tidlige risikofaktorer kan påvirke langtidsrisikoen for alvorlige helseutfall som hjerneslag. Walle-Hansen er stipendiat ved Forskningsavdelingen på Bærum sykehus og forsker på sammenhengen mellom blodtrykk og hjernehelse hos studie-deltakerne i ACE 1950.

Viktige funn

Studien, som har analysert data fra over 2600 mennesker, viste at både menn og kvinner med høyere systolisk blodtrykk ved 40 års alder hadde høyere risiko for å få hjerneslag i løpet av de neste tre tiårene. Resultatene understøtter at god blodtrykkskontroll kan være et tidlig forebyggende tiltak mot hjerneslag i befolkningen.

Forskjeller mellom kjønnene

Studien viste også at risikoen for hjerneslag var særlig fremtredende hos kvinner med høyt blodtrykk i 40-årene, der økningen i hjerneslagsrisiko var mer markant sammenlignet med menn med tilsvarende blodtrykksnivåer. Funnene kan legge videre grunnlag for kjønnsspesifikke tilnærminger i forebygging og behandling av høyt blodtrykk for å redusere risikoen for hjerneslag.

Betydning for folkehelsen

Tidlig identifisering av personer med forhøyet blodtrykk og målrettede tiltak for å senke blodtrykket kan potensielt redusere forekomsten av hjerneslag i befolkningen. Forskerne bak studien oppfordrer til økt bevissthet rundt blodtrykksovervåking, også fra tidlig voksen alder, som en sentral strategi i forebygging av hjerneslag i befolkningen.

Lege og forsker Magnar Gangås Solberg og medarbeidere har publisert en ny artikkel i tidsskriftet Echocardiography som viser at personer med atrieflimmer har betydelig redusert funksjon av hjertets venstre forkammer, vurdert ved hjerteultralyd, sammenlignet med personer uten atrieflimmer.

Atrieflimmer er den vanligst forekommende hjerterytmeforstyrrelsen i befolkningen, og er blant annet forbundet med økt risiko for hjerneslag, en risiko som kan reduseres betydelig ved bruk av blodfortynnende medisiner. Det kan være vanskelig å oppdage atrieflimmer da det ikke alltid gir symptomer, mens symptomer med hjertebank ikke nødvendigvis trenger å representere atrieflimmer.

Atrieflimmer oppstår vanligvis i hjertets venstre forkammer. Det har lenge vært kjent at personer med atrieflimmer har forandringer i veggen i venstre forkammer, særlig hos dem som har permanent atrieflimmer. Det er imidlertid usikkert om disse forandringene er til stede før atrieflimmer oppstår, eller om de oppstår som en konsekvens av hjerterytmeforstyrrelsen.

Lege og forsker Magnar Gangås Solberg og hjerteultralydtekniker Steve Enger ved Forskningsavdelingen, Bærum sykehus, har etterundersøkt ultralydbilder av alle deltagerne i ACE 1950-studien med en ny metode, venstre forkammer strain, som analyserer hvordan forkammerveggen trekker seg sammen. Hensikten med denne studien var å undersøke hvordan venstre forkammer påvirkes av episodevis (paroksysmal) atrieflimmer, og å undersøke om funksjon av venstre forkammer i normal sinusrytme kunne brukes til å forutsi hvem som hadde episoder med atrieflimmer.

Resultatene er nylig publisert i en artikkel i tidsskriftet Echocardiography, der Solberg og medarbeidere viste at venstre forkammerfunksjon var betydelig redusert hos deltakere med paroksysmal atrieflimmer sammenlignet med deltakere uten atrieflimmer. Forskerne fant et høyt samsvar mellom redusert forkammerfunksjon og kjent atrieflimmer, og likeledes et høyt samsvar mellom normal forkammerfunksjon og fravær av atrieflimmer.

Resultatene bidrar til en bedre forståelse av de sykelige prosessene som ligger bak atrieflimmer, og kan tyde på at forandringene i forkammerveggen er til stede før hjerterytmeforstyrrelsen oppstår.

Overlege og Forsker Håkon Ihle-Hansen ved Bærum sykehus har sammen med medarbeidere på Bærum sykehus og Akershus universitetssykehus nylig publisert en vitenskapelig artikkel der de viser at ultralyd av halspulsårene kan være nyttig i vurdering av risiko for hjerte- og karsykdom.

Hjerte- og karsykdom er en vanlig dødsårsak i vår del av verden, og om lag 20 000 rammes årlig av hjerneslag og hjerteinfarkt i Norge.

Beregning av individuell risiko er sentralt i arbeidet for å forhindre hjerte- og karsykdom. Forebyggende medisiner kombinert med livsstilsendring hos personer med økt risiko vil kunne redusere denne risikoen.

SCORE2 brukes til å beregne individuell risiko for fremtidig hjerte- og karsykdom, og er det mest brukte skåringsverktøyet i Europa. SCORE2 tar utgangspunkt i de tradisjonelle risikofaktorene som kolesterol, blodtrykk, røykevaner, alder og kjønn, og beregner 10-års risiko for å utvikle hjerte- og karsykdom. Skåringsverktøyet fanger opp mange, men dessverre ikke alle, som utvikler hjerte- og karsykdom.

I ACE 1950 ble det i 2012-15 gjennomført ultralyd av halspulsårene på nesten alle deltagerne der man fant at så mange som 9 av 10 hadde synlige påleiringer i åreveggene. Mengde av påleiringer ble beregnet hos hvert enkelt individ ved å måle tykkelse og telle antall segmenter med påleiringer, og summert sammen til en plaque skår.

I en nylig publisert artikkel i Journal of the American Heart Association har forskere i ACE 1950 studien undersøkt om plaque skår kan forutsi/predikere hjerte- og karsykdom, og hvorvidt plaque skår var bedre enn skåringsverktøyet SCORE2 til å predikere hjerte- og karsykdom. Forskerne fant at plaque skår gjorde det bedre enn SCORE2, spesielt for å beregne risikoen for hjerneslag, og at plaque skår også hadde tilleggsverdi ved bruk i kombinasjon med SCORE2.

Resultatet viser at ultralyd av halspulsårene kan være nyttig i vurdering av risiko for hjerte- og karsykdom. Aldersnormer må etableres og resultatene bør gjentas i en annen populasjon før man kan gå ut med en generell anbefaling om bruk av ultralyd halskar for dette formålet, poengterer forskerne.

ACE 1950 forskerne Marte Meyer Walle-Hansen og Peter Selmer Rønningen ble tildelt Formidlingsprisen under Forskningsdagene ved Bærum sykehus 21. september 2023, for deres foredrag med tittelen: 10 år med hjerte og hjerneforskning i Akershus – hvor går veien videre?

Walle-Hansen og Rønningen arbeider begge ved Forskningsavdelingen, Bærum sykehus. De la fram viktige funn som er gjort i ACE 1950-studien hittil, og fortalte om den pågående 10-års oppfølgingsundersøkelsen som alle deltagere i ACE 1950 vil bli invitert til.

Formidlingsprisen gis av Venner av Bærum sykehus til forskere ved Bærum sykehus, i forbindelse med årlig markering av Forskningsdagene i september. Hensikten med prisen er å motivere forskere til å formidle forskningsbasert kunnskap og kommunisere innsikter, arbeidsmåter og holdninger, samt forskningsresultater til personer utenfor faget. Prisen deles ut til forskere som har presentert forskning på en tilgjengelig, relevant og interessant måte for ulike grupper i samfunnet.

Juryen besto av Stig Grydeland, leder Venner av Bærum sykehus, Mark Miller, medlem Brukerutvalget Vestre Viken, Monica Sneve, fagsjef medisin og Kjersti Vanberg, fagsjef helsefag, Bærum sykehus.

Bærum sykehus inviterer til åpent møte om pågående forskning på sykehuset torsdag 21. september kl. 15.30-17.15. Hovedinnlegget «10 år med hjerte- og hjerneforskning i Akershus – Hvor går veien videre?» dreier seg om Akershus hjerteundersøkelse 1950 (ACE 1950). Forskerne vil presentere noen resultater av studien så langt, samt fortelle om 10-års oppfølgingsundersøkelsen som pågår nå.

Arrangementet er åpent for alle, og foregår i sykehusets auditorium.

Mer informasjon om arrangementet her.

Lege Erika Nerdrum Aagaard ved Akershus universitetssykehus disputerte tirsdag 22. august for graden PhD på avhandlingen Studies on mechanical dispersion by strain echocardiography in the general polulation and among subjects with stable coronary artery disease. Avhandlingen er basert på 3 vitenskapelige artikler, hvorav to er fra Akershus hjerteundersøkelse 1950.

Mechanical dispersion eller på norsk mekanisk dispersjon er et uttrykk for hvor synkront hjertemuskelen trekker seg sammen, og kan måles ved avanserte metoder i ultralydbilder av hjertet. I friske hjerter vil de forskjellige deler av hjertemuskelen trekke seg sammen nesten samtidig (lav dispersjon), mens syke hjerter ofte viser dårligere synkronisert sammentrekning, slik at noen deler av muskelen trekker seg sammen raskt mens andre deler er litt forsinket (høy dispersjon).

I den første artikkelen fra Akershus hjerteundersøkelse 1950 beskrev Aagaard og medarbeidere hvordan mekanisk dispersjon fordelte seg blant alle deltagerne. De fant at deltagere med tidligere hjerteinfarkt og/eller forhøyet blodtrykk hadde økt mekanisk dispersjon (mindre synkron sammentrekning). Artikkelen ble publisert i European Heart Journal – Cardiovascular Imaging i 2019.

I den andre artikkelen fra Akershus hjerteundersøkelse 1950 undersøkte Aagaard og medarbeidere sammenhengen mellom risikofaktorer for hjerte-/karsykdom i 40-årsalderen og hjertebiomarkører i blodprøver og mekanisk dispersjon i 64-års alderen. De fant at høy kroppsmasseindeks og triglyseridnivå i blodet i 40-årsalderen var forbundet med høyere mekanisk dispersjon. Høyere mekanisk dispersjon for i sin tur forbundet med høyere nivåer av hjertemarkørene NT-prBNP og Troponin T i blodprøvene. Artikkelen ble publisert i European Heart Journal Open i 2022.

Doktorgradsprosjektet viser at mekanisk dispersjon er en følsom metode til å påvise selv små forstyrrelser i hjertets funksjon, og slike forstyrrelser kan ha betydning for risiko for senere hjertehendelser. Det trengs imidlertid mer forskning på området før vi kan ta i bruk mekanisk dispersjon for å vurdere risiko hos enkeltpersoner.

Lege og forsker Peter Selmer Rønningen ved Forskningsavdelingen, Bærum sykehus, forsvarte fredag 5. mai 2023 sin avhandling «Left Atrial Volumes in the Akershus Cardiac Examination 1950 Study – Relation to antecedent blood pressure and prediction of incident atrial fibrillation» for graden PhD ved Universitetet i Oslo.

Arbeidet er basert på 3 publiserte vitenskapelige artikler. I artikkel 1 undersøkte Rønningen og medarbeidere normalverdier for volum av hjertets venstre forkammer, og konkluderte med at de normalverdier som brukes verden over kanskje er for lave og bør justeres. Han fant også at kvinner hadde mindre volum av venstre forkammer enn menn, selv når en justerer for kroppsstørrelse.

I artikkel 2 undersøkte Rønningen og medarbeidere sammenhenger mellom blodtrykket tidlig i 40-årene og størrelsen på venstre forkammer i 60-årene. De fant at jo høyere blodtrykk deltagerne hadde i 40-årene, jo større var sjansen for å få forstørret venstre forkammer 24 år senere.

I artikkel 3 undersøkte Rønningen og medarbeidere om volum av venstre forkammer og biomarkører i blodet kunne forutsi hvem som senere ville få hjerterytmeforstyrrelsen atrieflimmer. De fant at forstørret venstre forkammer hadde sterk sammenheng med risiko for utvikling av atrieflimmer. To av biomarkørene i blodet ga noe tilleggsinformasjon med tanke på å forutsi hvem som ville få atrieflimmer.   

Rønningen fortsetter å forske etter avlagt PhD, og vil blant annet koordinere 10-års oppfølgingsundersøkelsen i ACE 1950 på Bærum sykehus.

De første deltagerne i oppfølgingsundersøkelsen er nå undersøkt ved Bærum sykehus, der en liten gruppe på 30-40 deltakere blir invitert før sommeren 2023. Resten av studiedeltakerne vil bli fortløpende invitert fra høsten 2023, og de neste 2 år.

Det er mange medarbeidere som er involvert i prosjektet med forskjellige oppgaver. Foran fra venstre: Peter Selmer Rønningen (lege, forsker og prosjektkoordinator), Trygve Berge (overlege og postdok. forsker), Vigdis Bache Semb (rådgiver kvalitet), Maja Hjort-Johansen (lege og vitenskapelig assistent) og Andre Pekkola Pacheco (lege og vitenskapelig assistent). Annen rekke fra venstre: Håkon Ihle-Hansen (overlege og postdok. forsker), Sophia Onarheim (forskningssykepleier), Steve Enger (ekkotekniker), Maiken Kojen Kleveland (fagbioingeniør) og Kristine Seland Folkenborg (avdelingskonsulent). Bak fra venstre: Magnar Solberg (lege og stipendiat) og Arnljot Tveit (avdelingssjef, professor og prosjektleder). Lege og stipendiat Marte Meyer Walle-Hansen var ikke til stede da bildet ble tatt.

Totalt 3706 deltagere i Akershus hjerteundersøkelse 1950 gjennomgikk en omfattende helseundersøkelse ved Bærum sykehus eller Akershus universitetssykehus i perioden 2012-2015. Det startes nå en oppfølgingsundersøkelse av alle deltakere, og de første vil motta invitasjon i løpet av våren 2023.

Akershus hjerteundersøkelse 1950 (på engelsk Akershus Cardiac Examination 1950 Study, forkortet ACE 1950) er en forskningsstudie der vi undersøker forekomst av atrieflimmer og andre hjerte-/karsykdommer hos personer født i 1950. I tillegg undersøker vi nær beslektede tilstander som diabetes, lungesykdom, nyresykdom og andre risikofaktorer for hjerte-/karsykdom. Vi undersøker også om spesielle hjerteundersøkelser eller blodprøver kan forutsi hvem som senere utvikler disse tilstander. Prosjektet gjennomføres som et samarbeid mellom Bærum sykehus og Akershus universitetssykehus.

De første undersøkelsene i ACE 1950 studien ble gjennomført i perioden 2012-2015, og oppfølgingsundersøkelsene begynner i 2023. Det betyr at det har gått ca. 10 år fra den første omfattende undersøkelsen til oppfølgingsundersøkelsen.

Hva innebærer oppfølgingsundersøkelsen?

Før besøket på sykehuset vil deltagerne bli bedt om å svare på elektroniske spørreskjemaer om sin helse (bl.a. tidligere sykdommer, medisinbruk, fysisk aktivitetsnivå, kosthold og livskvalitet). Det er også anledning til å besvare disse skjemaene på papir for de som ønsker det.

Undersøkelsene på sykehuset tar ca. 2 timer, og omfatter:

• Måling av høyde, vekt, blodtrykk, gripestyrke og vurdering av funksjonsnivå.

• Elektrokardiogram (EKG).

• Ultralydundersøkelse av hjertet, som måler hjertets størrelse og funksjon.

• Blodprøvetaking. Noen av blodprøvene er vanlige rutineprøver som vil bli analysert ved sykehusets laboratorium kort etter tapping. Det meste av blodet vil bli frosset ned i biobank ved -80 °C og tint opp på et senere tidspunkt for å gjennomgå spesialanalyser, der vi måler stoffer som eventuelt kan ha betydning for utvikling av atrieflimmer, annen hjerte-/karsykdom eller nær beslektede tilstander som diabetes, lungesykdom eller nyresykdom.

• Deltagerne vil også bli forespurt om å gjennomføre en test av hukommelse og evne til problemløsning. Deltagerne kan delta i resten av prosjektet selv om de velger å avstå fra denne testen.

• De som er med i delstudien «MR av hjernen» kan også bli forespurt om å gjøre ultralyd av blodårene på halsen.

Resultater av spørreskjemaene som deltagerne besvarer og de nye undersøkelsene vil bli sammenlignet med det vi fant for 10 år siden, og vil kunne gi verdifull kunnskap om hvordan helsen utvikler seg over tid.

I første omgang vil deltagere ved Bærum sykehus motta invitasjon, og de som tilhører Akershus universitetssykehus vil bli invitert noe senere. Vi regner med at det vil ta 2-3 år å undersøke alle.

Forskerne Peter Selmer Rønningen og Magnus Nakrem Lyngbakken og andre medarbeidere i Akershus hjerteundersøkelse 1950 har undersøkt verdien av hjerteultralyd og hjertespesifikke biomarkører målt i blodet til å forutsi hvem som kommer til å få atrieflimmer. Forskerne undersøkte målinger av venstre forkammer med hjerteultralyd samt to etablerte og en nyere biomarkør. De analyserte sammenhengen mellom disse markørene og nyoppstått atrieflimmer i oppfølgingstiden etter den første undersøkelsen av Akershus hjerteundersøkelse 1950.

Atrieflimmer er utbredt og forekomsten øker etter fylte 60 år. Sykdommen kan forebygges ved å behandle risikofaktorer som høyt blodtrykk. Atrieflimmer kan øke risikoen for hjerneslag, men en del oppdager ikke sykdommen fordi de ikke har symptomer. Derfor er det viktig å utvikle nye metoder for å vurdere risiko for å utvikle atrieflimmer i fremtiden.

Etter den første undersøkelsen i Akershus hjerteundersøkelse 1950 har 3,5% av deltagerne utviklet atrieflimmer. Forskerne fant at hjerteultralyd av venstre forkammer samt de to etablerte biomarkørene hjertespesifikk troponin T og NT-proBNP hadde sterk sammenheng med økt risiko for utvikling av atrieflimmer. Sammenhengene var til stede uavhengig av andre risikofaktorer for atrieflimmer slik som alder, kjønn og etablert hjertesykdom. Den nyere blodprøven GDF-15 var derimot ikke forbundet med økt risiko for atrieflimmer.

Denne studien bidrar med kunnskap om bruken av hjerteultralyd og biomarkører målt i blodet til å forutsi hvem som kommer til å få atrieflimmer i fremtiden. Resultatene er publisert i det internasjonale medisinske tidsskriftet Heart.