ACE 1950

Åsmund Olaf Bratholm er stipendiat og lege ved forskningsavdelingen på Bærum sykehus, og skriver sin doktorgrad basert på data fra ACE 1950-studien. I prosjektet undersøker han hvordan sosioøkonomisk status påvirker hjertehelsen i en generell befolkning. Nylig publiserte Bratholm sin første artikkel i doktorgradsarbeidet i det medisinske tidsskriftet BMJ Open Heart.

I artikkelen har Bratholm og medarbeidere undersøkt sammenhengen mellom sosioøkonomisk status og grad av aterosklerose (åreforkalkning) i halspulsårene. Mengden aterosklerose ble målt ved ultralydundersøkelse av halspulsårene hos deltakerne i ACE 1950-studiens første undersøkelsesrunde, gjennomført i perioden 2012–2015.

Overlege Håkon Ihle Hansen har tidligere forsket på disse dataene og viste at hele 9 av 10 deltakere hadde synlige påleiringer i åreveggen, og at økende mengde aterosklerose var forbundet med høyere risiko for hjerte-/kar-sykdom.

Sosioøkonomisk status inkluderer blant annet utdanningsnivå, inntekt, yrke, oppvekstsvilkår og geografisk bosted. Tidligere forskning har vist at sosioøkonomisk status har stor betydning både for utvikling av sykdom og prognose etter sykdomsdebut.

Studien viste at lavere utdanningsnivå var tydelig forbundet med økt mengde aterosklerose i halspulsårene. Sammenhengen var lik hos kvinner og menn. Det ble i tillegg undersøkt om gjennomsnittlig inntekt i kommunen og sentralitet hadde sammenheng med grad av aterosklerose, men her ble det ikke funnet noen tydelig sammenheng.

Resultatene viser at utdanningsnivå har betydning for utvikling av åreforkalkning i halspulsårene, og funnene tyder på at forebygging kan ha størst effekt hos individer med lav utdanning.

Marte Meyer Walle-Hansen, stipendiat og lege ved Forskningsavdelingen på Bærum sykehus, har sammen med kolleger nylig publisert en artikkel i det fagfellevurderte tidsskriftet BMC Cardiovascular Disorders basert på data fra Akershus hjerteundersøkelse 1950. Denne artikkelen er den tredje i Walle-Hansens doktorgradsavhandling, som har overordnet tematikk «Blodtrykk og hjernehelse i Akershus hjerteundersøkelse 1950».

I den publiserte studien undersøkte Walle-Hansen og medarbeidere sammenhengen mellom blodtrykk målt i 40-årsalder og funn av småkarssykdom på magnetresonans-undersøkelse (MR) av hjernen i 70-årsalder. Småkarssykdom er en tilstand som skyldes skade på hjernens minste blodkar og er forbundet med blant annet hukommelsesvansker og økt risiko for hjerneslag. Forhøyet blodtrykk er en av de viktigste risikofaktorene for småkarssykdom, men vi vet fortsatt lite om hvordan blodtrykk i ung voksenalder påvirker langtidsrisikoen for denne tilstanden.

Walle-Hansen og medarbeidere fant at det diastoliske blodtrykket i 40-årene («undertrykket») var tettest forbundet med alvorlighetsgraden av småkarssykdom 30 år senere. Deltakere som hadde diastolisk blodtrykk over 80 mmHg hadde om lag 2 ganger så stor sjanse for mer alvorlig grad av småkarssykdom i hjernen sammenlignet med de som hadde et diastolisk blodtrykk under 70 mmHg.

Videre undersøkte forskerne hvorvidt endring i blodtrykk mellom 40-årsalder og midten av 60-årene var forbundet med alvorlighetsgrad av småkarssykdom. Deltakere som gikk fra «grensehøyt» (over 130 mmHg) til forhøyet systolisk blodtrykk (over 140 mmHg), eller som hadde forhøyet systolisk blodtrykk i hele perioden, hadde 2 til 3 ganger så stor sjanse for mer alvorlig grad av småkarssykdom sammenlignet med personer som hadde ikke-forhøyet systolisk blodtrykk (under 120 mmHg).

De siste årene har trenden vært at det systoliske blodtrykket («overtrykket») har vært mest gjeldende for å vurdere om en person har forhøyet langtidsrisiko for hjerte- og karsykdom, samt for å rettlede behandling ved høyt blodtrykk. Denne studien viser imidlertid at systolisk og diastolisk blodtrykk kan ha ulik betydning for hjernehelsen på ulike tidspunkter av livet, hvor det diastoliske blodtrykket kan ha betydning i tidlig voksenalder, mens det systoliske blodtrykket spiller en større rolle i de påfølgende årene.

Studien kan leses på BMC Cardiovascular Disorders.

I en nylig publisert artikkel har Magnar Gangås Solberg ved Forskningsavdelingen, Bærum sykehus og medforfattere funnet at blodtrykk ved 40 års alder påvirker venstre forkammers funksjon forskjellig hos kvinner og menn to tiår senere.

Ved økende alder blir hjertet stivere, og venstre forkammers funksjon faller. Mekanismene som påvirker graden av aldring i hjertet er ikke fullstendig kartlagt, men blodtrykk er tenkt på som en kontinuerlig påvirkende faktor som kan spille inn. Siden høyt blodtrykk er den vanligste påvirkbare risikofaktoren for hjerte-karsykdom i befolkningen er det viktig å lære mer om hvordan blodtrykket påvirker hjertet, og hvordan forskjellige grupper kan respondere ulikt på forhøyet blodtrykk. Forskerne ville undersøke hvordan blodtrykk gjennom livet påvirker venstre forkammers funksjon, og om det var forskjeller mellom kjønnene, siden kvinner gjerne utvikler hjertesykdom senere i livet enn menn.

Venstre forkammers funksjon kan målsettes ved såkalt strain-undersøkelse ved hjerteultralyd. I Akershus hjerteundersøkelse 1950 (ACE 1950) gjennomgikk 3706 deltakere født i 1950 ultralyd av hjertet da de var 62-65 år gamle. Dataene fra ACE 1950-studien ble satt sammen med blodtrykksmålinger gjort ved 40-åringsundersøkelsen (HU40), som var en del av Statens helseundersøkelser frem til 1990-tallet. Av deltakerne i ACE 1950 hadde 2399 data tilgjengelig for både venstre forkammerfunksjon ved 62-65 års alder og blodtrykk tatt ved 40 års alder.

Gjennom studien fant Solberg og kolleger en klar sammenheng mellom høyere blodtrykk ved 40 års alder og forandringer i venstre forkammers funksjon to tiår senere uavhengig av andre risikofaktorer for hjerte-karsykdom slik som røyking, overvekt og bruk av blodtrykkssenkende medisiner. Imidlertid var denne sammenhengen bare tilstede hos menn, og ikke hos kvinner. Årsaker til dette kan være forskjellig tilpasning til blodtrykkets virkning på hjertet gjennom for eksempel hormonelle forskjeller mellom kvinner og menn gjennom livet.

Artikkelen kan leses i sin helhet hos BMJ Open Heart.

Det er vanlig å anbefale blodtrykksenkende behandling hvis blodtrykket er 140/90 mmHg eller høyere for å forebygge hjerte-/karsykdom. Nye europeiske retningslinjer fra 2024 foreslår at man vurderer blodtrykksenkende behandling også ved blodtrykk 130–139/80–89 mmHg hos personer med risikofaktorer for hjerte-/karsykdom – samt årlig blodtrykksmåling fra 40-årsalderen. Disse retningslinjene er imidlertid omdiskutert.

Overlege og forsker Håkon Ihle-Hansen ved Bærum sykehus og medarbeidere har undersøkt hvordan bruk av de nye retningslinjene ville slå ut blant deltagere i ACE 1950 studien som også hadde tilgjengelige blodtrykksmål fra deltagelse i 40-års-undersøkelsene 25 år tidligere.

Av totalt 2688 deltagere i ACE 1950 var det 854 (32%) som hadde blodtrykk i området 130-139/80-89 i 40-års-alderen, men bare 4 som hadde risikofaktorer for hjerte-/karsykdom og dermed ville kvalifisert for blodtrykksbehandling.

Forskerne undersøkte så hvem som hadde opplevd alvorlige hjerte-/karhendelser slik som hjerteinfarkt, hjerneslag eller død fram til og med 2022. De fleste alvorlige hjerte-/kar-hendelsene blant personer med blodtrykk 130-139/80-89 inntraff hos dem som ikke kvalifiserte for blodtrykksbehandling ifølge de nye kriteriene.

– Funnene våre tyder på at de nye europeiske retningslinjene ikke vil føre til at en stor andel 40-åringer blir anbefalt medikamentell behandling, sier artikkelens førsteforfatter Håkon Ihle-Hansen. – Retningslinjene ville basert på vår studie vært lite treffsikre i forhold til å forutsi hvem som senere ville få alvorlige hjerte-/kar hendelser.

Artikkelen er publisert i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Heart.

Totalt 3706 deltagere i ACE 1950 gjennomgikk en omfattende helseundersøkelse ved Bærum sykehus eller Akershus universitetssykehus i perioden 2012-2015. I 2023 startet en oppfølgingsundersøkelse av alle deltakere, og mer enn 1400 deltagere har nå vært inne til undersøkelse.

Oppfølgingsundersøkelsen startet først ved Bærum sykehus, og 1000 deltagere har vært inne til undersøkelse der. Akershus universitetssykehus startet oppfølgingsundersøkelsen av sine deltagere i 2024, og mer enn 400 deltagere har vært til undersøkelse der til nå.

Bærum sykehus blir ferdige med alle sine deltagere i løpet av sommeren 2025. Undersøkelsene ved Akershus universitetssykehus pågår nå for fullt og fortsetter i 2026.

En ny vitenskapelig artikkel fra Akershus hjerteundersøkelse 1950 (ACE 1950) viser at økte nivåer av ny hjertespesifikk markør i blodprøve kan avdekke risiko for hjertesykdom og tidlige forandringer i hjertet. Artikkelen er skrevet av lege og stipendiat Michael Paus ved Akershus universitetssykehus og medarbeidere.

På lik linje med troponin, som er forsket på i ACE 1950 tidligere, er cardiac Myosin binding protein C (cMyC) et protein i hjertemuskelen. Det er høyere konsentrasjoner av cMyC enn av troponin i hjertet og cMyC slippes tidligere ut i blodstrømmen ved akutt hjerteskade, som for eksempel ved et hjerteinfarkt. Dette gjør at måling av cMyC i blodet kan gi mulighet til å oppdage kronisk hjerteskade og arrdannelse i hjertet lenge før det utvikler seg til hjertesykdom.

Nesten alle deltagerne i ACE 1950 hadde målbart cMyC i blodet, og de som hadde kjente risikofaktorer for hjertesykdom hadde også høyere verdier av cMyC i blodet enn de som ikke hadde kjente risikofaktorer. Resultatene av forskningen viser også at cMyC var forbundet med små forandringer i hjertets struktur og funksjon undersøkt ved ultralyd.

Arrdannelse på hjertet kan påvises ved MR-undersøkelse av hjertet, og et utvalg på ca. 200 deltagere i ACE 1950 har fått utført slik undersøkelse. I denne gruppen fant man en sammenheng mellom nivå av cMyC i blodet og arrdannelser i hjertet. Slike små arrdannelser kan finnes selv hos tilsynelatende friske personer. 

Funnene viser at cMyC har et potensial som risikomarkør for tidlig hjertesykdom hos tilsynelatende friske personer. Videre forskning der man undersøker sammenhengen mellom cMyC i blodprøver og utviklingen av hjertesykdom over tid vil ha stor interesse.

Artikkelen er publisert i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Clinical Chemistry.

En enkel blodprøve kan gi en pekepinn på om hjertet slår dårligere, viser ny forskning fra Akershus hjerteundersøkelse 1950 (ACE 1950-studien).

Troponin T er et protein som normalt finnes inne i hjertemuskelen. Når hjertet blir skadet slippes det ut i blodet, og i dag måles troponin T for å påvise hjerteinfarkt hos pasienter med brystsmerter.

Ifølge forskningen som nå er publisert i en vitenskapelig artikkel, kan selv lave nivåer av troponin T målt hos mennesker uten symptomer indikere dårligere hjertefunksjon. Lege og stipendiat Joanna Sulkowska ved Akershus universitetssykehus er førsteforfatter på artikkelen, som er publisert i European Heart Journal – Imaging Methods and Practice.

Ved å studere MR-bilder av hjertene til deltakerne i ACE1950-studien har forskerne undersøkt hvordan hjertet endrer form og hvor synkront det slår. Forskerne fant at høyere troponinnivå var knyttet til dårligere sammentrekningsevne og mindre synkrone sammentrekninger – uavhengig av andre kjente risikofaktorer for hjertesykdom som alder, kjønn, blodtrykk, nyrefunksjon, kroppsmasseindeks (BMI), diabetes og røykevaner.

Dette funnet passer med tidligere forskning som har vist at troponin T nivåer i befolkningen er koblet til økt risiko for fremtidig hjertesykdom. Funnet er også i tråd med tidligere forskning i Akershus hjerteundersøkelse 1950 som har vist tilsvarende funn når sammentrekningsevnen og synkroniteten ble undersøkt med ultralyd. At dette nå er påvist både på ultralyd og MR styrker bevisgrunnlaget. Forskningen understreker verdien av troponin T som en lett tilgjengelig markør for hjertesykdom, og viser at proteinet kan gi innsikt i hjertemuskelfunksjonen selv hos tilsynelatende friske mennesker.

Det trengs imidlertid mer forskning før troponin T eventuelt kan brukes som en standard markør for endret hjertefunksjon hos mennesker uten symptomer.

En ny studie fra ACE 1950 studien publisert i tidsskriftet Dementia and Geriatric Cognitive Disorders har undersøkt om det er noen sammenheng mellom søvnlengde og kognitiv funksjon. Forskere fra Bærum sykehus og Akershus universitetssykehus har samarbeidet om studien.

Artikkelens førsteforfatter, lege og forsker Hege Ihle-Hansen ved Forskningsavdelingen, Bærum sykehus, forteller at studien underbygger oppfatningen om at søvnforstyrrelser kan være en risikofaktor for kognitiv svikt og demens.

Totalt ble 3 348 deltakere inkludert i studien med en gjennomsnittsalder på 63,9 år. Blant deltakerne var 48 % kvinner, og nesten halvparten hadde mer enn 12 års utdanning. Gjennomsnittlig søvnlengde var 7 timer, og 10 % rapporterte om unormal søvnlengde, definert som mindre enn 6 timer eller mer enn 8 timer.

Resultatene viste at personer med kortere eller lengre søvn enn gjennomsnittet gjorde det dårligere på tester for kognitiv funksjon, målt med blant annet Montreal Cognitive Assessment (MoCA) test og andre hukommelsestester.

Det gjenstår å se om behandling av søvnforstyrrelser kan bedre kognitiv funksjon, men resultatene indikerer at optimal søvnlengde er viktig for hjernens helse.

En ny studie fra ACE 1950 publisert i tidsskriftet BMJ Open Heart kaster lys over sammenhengen mellom systolisk blodtrykk («overtrykk») ved 40 års alder og risikoen for hjerneslag de neste 30 årene. Forskningen, som er en del av doktorgradsarbeidet til lege Marte Meyer Walle-Hansen, gir ny innsikt i hvordan tidlige risikofaktorer kan påvirke langtidsrisikoen for alvorlige helseutfall som hjerneslag. Walle-Hansen er stipendiat ved Forskningsavdelingen på Bærum sykehus og forsker på sammenhengen mellom blodtrykk og hjernehelse hos studie-deltakerne i ACE 1950.

Viktige funn

Studien, som har analysert data fra over 2600 mennesker, viste at både menn og kvinner med høyere systolisk blodtrykk ved 40 års alder hadde høyere risiko for å få hjerneslag i løpet av de neste tre tiårene. Resultatene understøtter at god blodtrykkskontroll kan være et tidlig forebyggende tiltak mot hjerneslag i befolkningen.

Forskjeller mellom kjønnene

Studien viste også at risikoen for hjerneslag var særlig fremtredende hos kvinner med høyt blodtrykk i 40-årene, der økningen i hjerneslagsrisiko var mer markant sammenlignet med menn med tilsvarende blodtrykksnivåer. Funnene kan legge videre grunnlag for kjønnsspesifikke tilnærminger i forebygging og behandling av høyt blodtrykk for å redusere risikoen for hjerneslag.

Betydning for folkehelsen

Tidlig identifisering av personer med forhøyet blodtrykk og målrettede tiltak for å senke blodtrykket kan potensielt redusere forekomsten av hjerneslag i befolkningen. Forskerne bak studien oppfordrer til økt bevissthet rundt blodtrykksovervåking, også fra tidlig voksen alder, som en sentral strategi i forebygging av hjerneslag i befolkningen.

Lege og forsker Magnar Gangås Solberg og medarbeidere har publisert en ny artikkel i tidsskriftet Echocardiography som viser at personer med atrieflimmer har betydelig redusert funksjon av hjertets venstre forkammer, vurdert ved hjerteultralyd, sammenlignet med personer uten atrieflimmer.

Atrieflimmer er den vanligst forekommende hjerterytmeforstyrrelsen i befolkningen, og er blant annet forbundet med økt risiko for hjerneslag, en risiko som kan reduseres betydelig ved bruk av blodfortynnende medisiner. Det kan være vanskelig å oppdage atrieflimmer da det ikke alltid gir symptomer, mens symptomer med hjertebank ikke nødvendigvis trenger å representere atrieflimmer.

Atrieflimmer oppstår vanligvis i hjertets venstre forkammer. Det har lenge vært kjent at personer med atrieflimmer har forandringer i veggen i venstre forkammer, særlig hos dem som har permanent atrieflimmer. Det er imidlertid usikkert om disse forandringene er til stede før atrieflimmer oppstår, eller om de oppstår som en konsekvens av hjerterytmeforstyrrelsen.

Lege og forsker Magnar Gangås Solberg og hjerteultralydtekniker Steve Enger ved Forskningsavdelingen, Bærum sykehus, har etterundersøkt ultralydbilder av alle deltagerne i ACE 1950-studien med en ny metode, venstre forkammer strain, som analyserer hvordan forkammerveggen trekker seg sammen. Hensikten med denne studien var å undersøke hvordan venstre forkammer påvirkes av episodevis (paroksysmal) atrieflimmer, og å undersøke om funksjon av venstre forkammer i normal sinusrytme kunne brukes til å forutsi hvem som hadde episoder med atrieflimmer.

Resultatene er nylig publisert i en artikkel i tidsskriftet Echocardiography, der Solberg og medarbeidere viste at venstre forkammerfunksjon var betydelig redusert hos deltakere med paroksysmal atrieflimmer sammenlignet med deltakere uten atrieflimmer. Forskerne fant et høyt samsvar mellom redusert forkammerfunksjon og kjent atrieflimmer, og likeledes et høyt samsvar mellom normal forkammerfunksjon og fravær av atrieflimmer.

Resultatene bidrar til en bedre forståelse av de sykelige prosessene som ligger bak atrieflimmer, og kan tyde på at forandringene i forkammerveggen er til stede før hjerterytmeforstyrrelsen oppstår.