ACE 1950

Lege og forsker Magnar Gangås Solberg og medarbeidere har publisert en ny artikkel i tidsskriftet Echocardiography som viser at personer med atrieflimmer har betydelig redusert funksjon av hjertets venstre forkammer, vurdert ved hjerteultralyd, sammenlignet med personer uten atrieflimmer.

Atrieflimmer er den vanligst forekommende hjerterytmeforstyrrelsen i befolkningen, og er blant annet forbundet med økt risiko for hjerneslag, en risiko som kan reduseres betydelig ved bruk av blodfortynnende medisiner. Det kan være vanskelig å oppdage atrieflimmer da det ikke alltid gir symptomer, mens symptomer med hjertebank ikke nødvendigvis trenger å representere atrieflimmer.

Atrieflimmer oppstår vanligvis i hjertets venstre forkammer. Det har lenge vært kjent at personer med atrieflimmer har forandringer i veggen i venstre forkammer, særlig hos dem som har permanent atrieflimmer. Det er imidlertid usikkert om disse forandringene er til stede før atrieflimmer oppstår, eller om de oppstår som en konsekvens av hjerterytmeforstyrrelsen.

Lege og forsker Magnar Gangås Solberg og hjerteultralydtekniker Steve Enger ved Forskningsavdelingen, Bærum sykehus, har etterundersøkt ultralydbilder av alle deltagerne i ACE 1950-studien med en ny metode, venstre forkammer strain, som analyserer hvordan forkammerveggen trekker seg sammen. Hensikten med denne studien var å undersøke hvordan venstre forkammer påvirkes av episodevis (paroksysmal) atrieflimmer, og å undersøke om funksjon av venstre forkammer i normal sinusrytme kunne brukes til å forutsi hvem som hadde episoder med atrieflimmer.

Resultatene er nylig publisert i en artikkel i tidsskriftet Echocardiography, der Solberg og medarbeidere viste at venstre forkammerfunksjon var betydelig redusert hos deltakere med paroksysmal atrieflimmer sammenlignet med deltakere uten atrieflimmer. Forskerne fant et høyt samsvar mellom redusert forkammerfunksjon og kjent atrieflimmer, og likeledes et høyt samsvar mellom normal forkammerfunksjon og fravær av atrieflimmer.

Resultatene bidrar til en bedre forståelse av de sykelige prosessene som ligger bak atrieflimmer, og kan tyde på at forandringene i forkammerveggen er til stede før hjerterytmeforstyrrelsen oppstår.